Murre og meg.
Vi koser oss.
Masse.
Omplassert og gammel som han er, hele 9 år,
har han funnet plassen sin her hos meg.
Og vel så det.
Jeg går opp trappa.
Murre kommer etter.
Jeg går på kjøkkenet.
Murre går bak meg.
Når jeg sitter og jobber, er han på en måte
en noe slitsom, men meget kosete assistent.
Klager ikke, innrømmer det er stas.
Murre er et meget egnet navn.
For han "murrer" hele tiden.
Aldri opplevd makan.
Det er kos.
Det er stas.
Vi er bestevenner!
Forleden kom Eli Uppheim innom.
Hun er svigerdatter av hun som solgte meg huset jeg nå bor i.
Med seg hadde hun et kort der hun ønsket meg velkommen til bygda.
Et kort som varmet hjertet.
For i kortet stod det også at hun ville jeg skulle ha noe som var lagd i huset.
Noe som tilhørte huset.
Eli Uppheim tok opp et heklet sengeteppe.
Sigrid Uppheim, tidligere huseier, heklet det en gang i huset.
Og nå er det mitt.
Innrømmer jeg ble noe gråtkvalt.
Sengeteppet har også funnet sin plass.
For lengst.
Den er aldeles nydelig.
Takk Eli..og Sigrid!!
Signe & Murre


































